Langsomme prosesser

Vi er allerede kommet et godt stykke inn i det nye året. Jeg skriver onsdag 19. januar 2011, men sitter fortsatt oppe i andre etasje med min I Mack. Her er ikke malerutstyr i det heletatt. Jeg kan se skrått ned på atelieret. Det store vinduet har nedtrukket rullegardin, og det få ting som appellerer derfra. Jeg har hatt en ganske god periode nå, og det har smått begynt å danne seg bilder i mitt indre. Jeg har tenkt at når solen kommer litt høyere opp på himmelen bør jeg ta meg en tur ut i atelieret for å rydde litt, og kanskje studere hva som bør gjøres med det uferdige portrettet. Jeg føler det står i veien for nye, kreative prosesser. Mine bloggvenner, som venter på nye bilder: Vær tålmodig med meg. Gud har ikke avsluttet sitt arbeid med meg ennå. Til tross for min høye alder - eller kanskje nettopp derfor - går prosessene langsomt. Men du må ha et godt nytt år!

JEG HAR RØMT ATELIERET

Jeg har vært nødt til å flytte ut av atelieret. Spasmene i hendene har gjort det umulig å kontrollere malepenselen. Når man maler portretter det meget viktig med en stø hånd. Nå står et halvferdig portrett på staffeliet.

Av frykt for at jeg skal skli og falle på veien til og fra atelieret har min omsorgsfulle kone foreslått at vi plasserer datamaskinen i 2.etasje. Det er gjort, og nå er det bare å gå opp og med trappen diverse ganger om dagen, som for øvrig er den eneste fysiske treningen jeg har for tiden. Men i dag sa min kone: Har du lagt merke til at jeg har funnet fram vinterlua di? Med det fikk hun gitt uttrykk for at jeg kanskje er i stand til å gå en tur. I dag hadde det vært fint, for været er strålende. Men det er bikkjekaldt.

Medisineringen mot trigenimus-smetrtene er redusert til omtrent det halve, og med den følge at spasmene og svimmelheten er betydelig redusert. Den eneste ulempen er at smertene har meldt seg igjen, men ikke verre enn at jeg kan leve med dem.Jeg håper nå at om en stund er jeg i stand til å komme meg ut i atelieret igjen for å gjøre ferdig portrettet. Og så står motivene i kø, motiver som jeg virkelig gleder meg til å virkeliggjøre på lerretene.

Så håper jeg at jeg kan finne ut av problemet med å få fotografier inn på bloggen. Jeg har god hjelp i min venn Lasse, så det skal nok gå. Ha det godt så lenge.

PORTRETTMALER, JEG?

Nå har jeg tatt på meg en oppgave som virker nesten helt umulig. En venn har bedt meg male et portrett av sin kone. Det er bare det at hun ikke kan sitte modell hos meg. Jeg må male det fra et fotografi som han setter stor pris på. Men det har verken farger, eller er komponert slik en maler ville ha gjort det.

Jeg har søkt på nettet og funnet at selv dyktige kunstnere har malt etter fotografi. Den kjente amerikanske portrettmaleren Everett Raymond Kinstler måtte bruke fotografi da han skulle male
Dag Hammarskjöld. Det ble et utrolig fint protrettmaleri.

Nå har jeg kjøpt blindramme. Lerretsduk har jeg liggende, et med meget en fin greng. Det samme som jeg brukte da jeg malte biskop Ole Borgen. Nå vil jeg snart lage skissen, sette opp en palett og ta fatt på dette vaskelige arbeidet. Jeg vet at portrettlikhet er særdeles viktig, samt å få fram det ved denne kvinnen som mannen er så glad i. Hadde hun enda vært norsk, men nei, hun er kinesisk og har en annerledes hodeform og glattere hud.

Spørsmlet jeg stiller meg er om jeg har påtatt meg en oppgave som som krever en helt annerledes kunstnerisk kompetanse enn den jeg har. Men jeg har bestemt meg for å gjennomføre prosjektet.
Hvis rsultatet blir akseptabelt skal jeg nok vise det her på bloggen. Så ønske meg lykke til.

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Vil du se hennes bilderkan gå inn på: wwwatelier

Hun klarte det, Henriette.

Noe stort hendte i går. Vi fikk besøk av nygifte Henriette. Hun og moren, Kristin, tok seg en tur ut i atelieret. "Nå har eg funne bilde eg vil ha!" sa hun da hun kom inn igjen. Det var et stort bilde jeg hadde påbegynt for ett år siden, men stablet bort. Det har et rohdodendron-motiv. "Hva vil du jeg skal gjøre med bilde så det blir slik du vil ha det", spurte jeg. "Eg vil ha det som det er eg, bestefar". Plutselig ble veien til staffeliet helt overkommelig. Nå skulle jeg, ganske snart, fullføre bilde, og så skulle hun få det til sin nye leilighet på Torshov.

Er det ikke litt rart? Her går jeg på gallerier for å få hjelp til å komme i gang med malingen, og så er det et skjønt, nygift barnebarn som forløser lysten til å male igjen. Da Pierre Wemaere ble spurt om hvorfor han malte, svarte han: For å glede Gud og mennesker!" Jeg kan vel svare omtrent slik jeg også. Jeg maler for å glede Gud og barnebarn!

Ja, så får vi se om det bare ble en liten gnist, eller om bålet flammer opp på nytt. Har jeg sitter og skriver min blogspot har i alle fall lysten til å male kommet tilbake.

ET BESØK I STENERSENMUSEET

I min iver etter å få inspirasjon til å male igjen bestemte jeg for å se Oalv Strømmes bilder i Stenersenmuseet. Kona mi kjørte meg til stasjonen, og jeg gikk på mine egne ustøe ben, støttet av min spaserstokk helt fram til museet. Der ble jeg opplyst om at det kun var avdelingen med Strømmes bilder som var åpen.
Jeg gikk med et åpent sinn, trodde jeg, rundt i rommene og så på bildene. Til slutte ble jeg så trett i bena at jeg satte meg ned på galleriets eneste stol. Der opplevde jeg at jeg var ganske mentalt trett av å betrakte malerens kunst. Jeg orket ikke gå en runde til.
Jeg skrev en sms til min fetter mens jeg nøt en kopp kaffe på en kaffe i nærheten. Jeg nevnte at jeg var ute etter en inspirasjon men ble sørgelig skuffet. Straks etterpå tikket det inn en mail hvor min fetter slo fast: ”Du har hatt for store forventninger!” Jeg ga ham faktisk rett i det. Jeg vil på ingen måte nedvurdere Olav Strømmes kunst. Jeg har ingen problemer med å se hans storhet. Det var hans budskap som gjorde meg trist. Kanskje var det nettopp det han ønsket? Og da hadde han jo lykkes.
På kvelden samme dag ringte jeg til min sønn på Lillehammer. Jeg ville helst imponere ham med mine lange spaserturer, men nevnte også min skuffelse over utstillingen. Han sier ”Hva vet du om hvilket utbytte du har fått. Rent ubevisst kan du ha fått inntrykk du kan dra nytte av senere. Man vet lite om hva man kan ha nytte av!”
Jeg hadde vel forventet at et møte med Olav Strømmes bilder ville gitt meg omtrent samme opplevelse som møte med Asger Jorns og Pierre Wermare’s fargeglitrende kunst, i sin tid, har gitt meg. Strømme talte til tristheten i meg, men viste meg ikke veien ut av den. Den vonde tanken jeg har slitt med et år om at jeg kanskje ikke kommer til å male mer, fikk en sår bekreftelse under dette galleribesøket.
Tenk om det fantes en ”Asger Jorn” som kunne komme på besøk en dag og sprøyte nytt håp i meg? Inntil da her jeg ikke nye bilder å legge ut på min blogg.

Mimmi Falsen ( 1861 - 1957) og Sjelesorginstituttet

Den aller første gang jeg så Mimmi Falsens malerier var under besøk på Solborg, dr. Einar Lundbys Hvilehjem på Jevnaker 1959-63. Jeg var metodistprest i bygda og besøkte av og til Solborg, enten fordi en bekjent var pasient der, eller for å snakke med dr. Lundby og min store idé, et tilfluktssted for mennesker med eksistensielle problemer. Han var oppmuntrende, kom med råd og delte min ideer.

Det var Gina Johansen – hun tilhørte Meodistkirken på Jevnaker - som bygde Solborg, og drev det som pensjonat helt til tyskerne okkuperte stedet. Bortsett fra den fantastiske beliggenheten som ga panoramautsikt over Jevnaker og Hadelandsbygdene på begge sider av Randsfjorden, var det en helt spesiell atmosfære i hvilehjemmet. Interiøret var enkelt men kvalitetsbevisst. På veggene hang en hel billedsamling av en kunstner jeg ikke kjente, maleren Mimmi Falsen. Jeg fikk vandre rundt i salongene som jeg ønsket. Jeg ble også invitert til Lundbys private avdeling hvor han hadde sin kontorpult og sin deilige, høyryggede stol i utskåret tre og trukket med gyllenlær. Her hang også bilder av Mimmi Falsen, kan jeg huske.

Jeg vet ikke om jeg kom helt inn under huden på denne kunstnerens billedutrykk. Hun malte både portretter, blomsteroppsatser og landskapsinteriører. Her var ingen rene, klare farger. Alle var dempet, duse og gjenkjennelige fra bilde til bilde. Bildene var malt av en sterk, selvstendig og selvbevisst kunstner, det var åpenbart.

Da vi åpnet Institutt for sjelesorg, Dr. Einar Lundbys stiftelse hadde Lundby på forhånd bestemt at hele hans Mimmi Falsen samling av malerier, som hang på Solborg, skulle overflyttes til Sjelesorginstituttet. Det tok sin tid før bildene kom på plass. Kjøperne av Solhaugen mente visst at bildene tilhørte Solborg. Dr. Lundby kunne da forklare at de tilhørte ham personlig, og at han kunne gjør med dem som han ville. Og han ville at de skulle kle veggene på Sjelesorginstituttet. Og slik ble det.

Jeg husker ikke nå hvor mange det var til sammen, men det var en ganske stor samling. For vi, som ofte hadde vårt arbeid og våre samlinger på Instituttet, fikk en nært, og etter hvert kjært forhold til disse maleriene. Det var flere bilder med personfigurer, men også portretter. Vi diskuterte heftig om Einar Lundby hadde stått modell til Kristusportrettet. Alt kunne minne om ham, bare ikke glorien. Flere ugifte kvinner ”forgudet” denne ugifte mannen. Og han hygget seg i deres nærvær.

Selv om Institutt for Sjelesorg var et splitter nytt bygg, som stadig ble utvidet, var stilen behersket holt i en ”gammel” og rustikk stil. Fargen på vegger og tak og teppene på gulvene var satt sammen på en måte som synes å være tilpasset kunsten.

En god venn av Instituttet var Per Ole Buxrud. Han har bidratt med personlig og økonomisk støtte. En dag han og hans kone besøkte oss på Lillestrøm foreslo han at vi sammen skulle gi et maleri til Instituttet. Jeg malte da ”Kjempene ved Verdens ende”. Det konkrete motivet var bjørkelunden som står der ute og som opp gjennom alle mine 13 år på ”Modum” var et kjært mål for mange herlige skogturer. Lunden ble etter hvert et sterkt symbol for meg. Jeg så på disse majestetiske bjørketrærne som symboler på kjempene som bygde Modum Bads Nervesanatorium. Etter hvert som de døde, døde trærne også, ett etter ett. Jeg forsøkte å fange inn denne  mystiske følelsen i mitt bilde, som er malt i gyllne, klare,  og lysere farger enn Falsens. Det passet slett ikke sammen med hennes kunst, men jeg er svært glad for at det fikk en fin plass i foajeen til  Instituttet. Det er malt som et håpets bilde, og som en appell til å tre inn blant ”kjempene” inn i blant kjempene ved verdens ende.

Min venn Pierre Wermaëre er død,96 år gammel.

Da jeg kom inn i atelieret i dag lå noen mails og ventet på meg.

Den ene var fra Gallerie Moderne Silkeborg. Den innholt en invitasjon til fernissering av Pierre Wermaër Mindeustilling, lørdag 8. Mai i Silkeborg.

Pierre Wermaëre ble født i 1913 og døde i sitte hjem i Versailles, Frankrike den 8. Januar i år, 96 år gammel. Jeg ble lei meg. Men selv en god kunstner har ikke evig liv. Ikke engang i bildene sine.

At denne konservative kunstneren fra en katolsk og militaristisk familie skulle bli en berømt abstrakt og moderne maler skulle man ikke trodd. Han hadde sin utdanning og sin kunstneriske virksomhet før den 2. Verdenskrigen brøt ut. Men under krigen livebeget han seg selv og sin lille familie med å veve.

PierreWemaere (1913 - 2009)

Det var hans danske venn, Asker Jorn, kjent som et sentralt medlem av COBRA gruppen, som tok kontakt med ham i 1946, og som gjennom å samarbeide med ham om veveprosjekter, fikk inspirert ham til å male igjen. Det startet med et samarbeide om å veve en større vevnad. Her smelter disse kunstnernes særpreg sammen til et fantastisk kunstverk . Jorn introduserte ham for Danmark, og senere for den store, moderne kunstgalleriet i Silkeborg, som en gang i året har viste Wermaërs fargesterke bilder. 
For meg personlig har Wermaërs kunst vært til stor inspirasjon. Hans syn på seg selv og sin kunstneriske virksomhet har tiltalt meg. Han malte, fordi han elsket å male. Og skulle han ha en målsetting med det han gjorde var det for å ære Gud og glede mennesker. Han var et troende menneske som gikk til messe og levde som en stillfarende kristen. Slik var han som kunstner også. Han likte ikke å omtale sine bilder, promovere dem eller stille dem ut. De fotografiene jeg har sett av ham står han fram som en vennlig, smilende og sympatisk eldre herre med store briller og en lun og hjemmekoselig ulljakke.

Jeg har selvsagt ikke forsøkt å etterape ham. Men jeg innrømmer med stolthet at han har vært en rik inspirasjonskilde.

Det har underlig nok Asgeir Jorn vært også. Jeg vil aldri glemme den dagen min kone overasket meg ved å invitere meg til Høvikodden. Hun spurte meg først om jeg visste hvem denne Asger Jorn var. Da jeg svarte at jeg kjente godt til hans arbeider, foreslo hun at vi reiste der ut for å se utstillingen. Jeg var som i ekstase og kunne ikke få nok av alle disse fantastiske bildene. 

Hennes holdning var betydelig kjøligere, men hun fant en stol og ventet tålmodig til jeg hadde gjort meg ferdig. Lykkelig, og kanskje litt oppstemt, inviterte jeg henne på middag. Den likte hun mye bedre. Men dagen ble på alle måter meget vellykket for oss begge. Og da vi kom hjem malte jeg en mengde små akvareller i Jorn inspirert stil.

Men nå er det ikke mye liv ved staffeliene. Malerkroken i atelieret virker livløs og taus. Men jeg føler et stikk i samvittigheten hver gang jeg kaster et blikk mot de tomme og halvferdige lerretene.

Jeg postet i går ett av mine eldre arbeide til Strandby Metodistkirke som et bidrag til Flygelfondet, men sendte i forveien en mail og fortalte litt om bilde og meg selv. Straks fikk jeg et svar som traff meg midt i hjerte . Lars fortalte om en av våre største kunstnere som fikk penslene bundet til hånden da gikten forhindret han å holde i kostene ved egen kraft. (Og han var mye eldre enn deg! Sa han). Så, hvis det er sant det min far sa: ”Det er maler du er, gutten min!” så bør jeg vel trosse mine plager og hisse min vilje opp til å bruke tid med malekostene. Kanskje vil det likevel skje noe snart?

KAN VÅREN HJELPE?

Jeg har forsøkt å komme i gang igjen, men det ble bare med det ene bilde, en 50 års gave til min venn Lasse. Det har stoppet helt opp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt. Behovet for å se kunst og lese om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for det trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male ville vare livet ut.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slags forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj, bortsett fra at snøen har rast fra taket.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg under et besøk i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersens bilder. Monotone i motivvalg, men med fantasirikdom i farge- og formvalg. Vil du se hennes kunst kan du klikke deg inn på: http//www.ateierrita.no/

KAN VÅREN HJELPE?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og lese om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Vil du se hennes kunst kan du klikke deg inn på hennes hjemmeside: http//www.atelierrita.no

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male. Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider? Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj. Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Her ar ett av hennes mage bilder med hus som motiv. Spennende: Hva?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen.

Her ar ett av hennes mage bilder med hus som motiv. Spennende: Hva?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen.

Tre stadier

Jeg er gjest på siden og viser stolt frem dette bildet, Tre Stadier, som jeg fikk til min 50års dag av David. Jeg synes det uttrykker noe jeg tar til meg hver gang jeg ser det og gleder meg over - håp, liv, vekst, videre ..., ikke begrensning, men fremtid ...

I mange år har jeg hatt gleden av rike samtaler med David og han har fulgt meg dit jeg er nå, på trappene til stadie 3...

Hilsen Lasse Flikkeid

Tre stedier

SÅ ER VI I GANG IGJEN

I går tegnet jeg oppriset til et maleri fra min fars barndomshjem, Kvebekk. Alle bygninger er fjernet for lenge siden. Her er bare en diger gressvoll som kantes av kjerr og lauvtrær. Stedet kalles av kjentfolk for Kvebekklandet. Det ligger på Øya, helt ute ved Glomma, like syd for innløpet til Merkja. En helt ny bebyggelse ser ut til å ville strekke seg helt ned til den gamle plassen. Folk har trolig latt seg fascinere av den særpregede naturen.
I dag har jeg malt opprisset til et maleri. Jeg har lenge planlagt å bevege meg over fra olje til akryl, og nå våger jeg spranget. Det får briste eller bære. Forrige gang jeg brøt meg ut av passivitetet oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg sleit med en maskert tristhet. Jeg har ikke oppdaget noe i nærheten av dette nå. Heller tvert om. Det er som om selve solen har trengt seg inn på lerretet mitt. Jeg ser imidlertid heller ikke tendenser til nye uttrykk, men det aner meg at her finnes dynamiske krefter jeg kan jobbe videre med.
Jeg har foreløpig ingen ferdige bilder å vise , men nå er i alle fall den passive perioden avsluttet, og bare det er oppmuntrende, i alle all for meg.

KUNSTBLOGGEN ER IKKE GLEMT!

Grunnen til at denne bloggen ikke er oppdatert skyldes verken forglemmelse eller mangel på interesse. Årsaken er at etter avsluttet separatutstilling i Aur prestegård har jeg ikke fått den roen og lysten til å male tilbake, riktig ennå. Jeg har forstått at jeg ikke er alene om å føle det slik. Derfor er det mange kunstnere som ikke liker å stille ut sine bilder, for de vet at det oppstår et vakuum etterpå.
Så fort det skjer noe vil bloggen helt sikkert fortelle om det. Vær bare litt tålmodig med meg. Gud har ikke tørket ut inn mine kreaive kilder riktig ennå.

MIN VEI GJENNOM KUNSTHISTORIEN

Det siste jeg skrev om ”Min vei gjennom kunsthistorien” var om møte med Vincent van Gogh. Min interesse for ham kan selvsagt skyldes hans religiøse engasjement og hans trang til å identifisere seg med ”de små”, med proletariatet. Jeg har alltid vært en religiøs person og jeg har aldri klart å riste av meg min proletarbakgrunn. Begge deler har satt dype spor i meg. Verken van Gogh eller jeg kan regnes som akademikere i ordets tradisjonelle betydning, dvs. personer som er immatrikulert ved et universitet. Og når det gjelder malekunsten kan vi ikke vise til en systematisk billekunstutdanning. Men jeg vil påstå at vi har hatt en intellektuell tilnærming til virkeligheten. Jeg opplever han, som meg selv, som et åndsmenneske. Selvsagt er det dimensjons-forskjell, ja nesten en helligbrøde å sammenligne seg med en person av slike dimensjoner som van Gogh.

Ved å lese biografier om van Gogh støtte jeg på nye navn som fascinerte meg. I 1886 flyttet van Gogh sammen med sin bror Theo til Paris. Her møtte han malerne Edgar Degas, Camille Pissarro, Bernard, Henri Toulouse-Lautrec og Paul Gauguin. Alle disse har, hver på sin måte inspirert meg og utfordret meg. Det var da jeg leste om van Gogh at jeg støtte på begrepet impresjonisme. Van Gogh ble betatt av impresjonismens bruk av lys og farger. Her lærte han om pointillisme. Det er en måte å male på hvor kunstneren påfører lerretet små fargeprikker, tett i tett. På avstand blander øyet fargene. Van Gogh utviklet sin egen pointillistiske stil . Van Gogh regnes ikke egentlig som impresjonist, snarere som postimpresjonist. Mange vil nok helst plassere ham blant ekspresjonistene fordi hans kunst hadde et enormt sjelelig engasjement, selv den med sine klare figurative naturelementer.

Men hvorfor plassere ham i en spesiell bås? Vincent van Gogh var Vincent van Gogh, helt enestående. Ingen før ham, eller etter ham, har malt som ham.
Alle malerne van Gogh møtte i Paris, har gjort inntrykk på meg, kanskje mest Gauguin, men jeg dvelte ikke alt for lenge ved ham av den enkle grunn at hans motivverden lå så langt fra min. Han bosatte seg Mataiea Village på Tahiti, og senere til Marquesas hvor han levde til han døde i 1903.

Til venstre et selvportrett han malte i slutten av 1890-årene.

MITT MØTE MED DE STORE

/Users/davidkvebk/Desktop/100_views_edo_052.jpg


Dette er "Bølgen", tresnitt av Katsushika Hukusai. Aldeles fantastisk, spør du meg.



Ando Hiroshiges tresnitt. Van Gogh malte en replikk i olje og sa: "Det er så enkelt som åndedrettet"
Mitt aller første kunstnerideal var Edvard Munch. I ungdomsårene var jeg vilt fascinert av hans bilder. Hans teknikk virket enkel, hans fargevalg var klare og rene, og motivene var almenmenneskelige. Jo, jeg likte ham, for jeg trodde faktisk at jeg etter hvert kunne male som ham. Mine aller første, og meget primitive bilder med oljefarger, var inspirert av kunstneren med det pene ansiktet. Jeg kopierte aldri hans arbeider, forsøkte bare å male som ham. Men utstyret var skrøpelig, og jeg manglet elementære kunnskaper om malerkunsten generelt.
Etter Munch søkte jeg utenlands etter kunstnere jeg kunne identifisere meg med. Den første som dukket opp var Vincent van Gogh, han var lokalpredikant i Metodistkirken, han som jeg. Og så var han en av gulvfolkets menn. Det var hans kjappe måte å fange inn objektene på, og hans kraftige uttrykk som trollbandt meg, men jeg kom aldri til å la hans kunst styre meg, verken gjennom følelsene eller tankene mine. Fra Gogn var veien svært kort over til Henri de Toulouse-Lautrec. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor for hans livsstil og livssyn lå milevis fra mitt. Jeg tror det var filmen om ham som tok tak i meg og åpnet øynene
Så, ved en tilfeldighet, kom jeg over den japanske tresnittmesteren Ando Hiroshige (1797 – 1858). Jeg hadde malt en akvarell, bygd opp av geometriske figurer, som et nygift par ønsket seg, og som de fikk fordi de klarte å sette ord på følelsen jeg hadde forsøkt å uttrykke. Som takk fikk jeg en bok om Hiroshiges kunst, som var en skildring av Japan fra en togreise han hadde gjort. Makan til denne mesteren hadde jeg ikke møtt. Og sier jeg til Ingar, en kunstnervenn, at han er den største, får jeg vite at det ikke er sant, for den største het Katsushinka Hukusai (1760-1849). Og hva vet jeg om hva som er objektivt størst eller minst. Jeg var oveveldet av Hiroshiges tresnitt. Ingar av Hukusais. Og disse to fikk stor inflytelse over europeiske kunstnere i slutten av attenhundretallet. Deres tresnitt ble – av grunner jeg ikke forstår – brukt til å pakke inn kostbart porselen og skipet til Europa. Van Gogh malte et bilde direkte etter Hiroshiges bilde- Se illustrasjonen: Bildet hang på veggen til forlagssjefen min, og jeg berømmet ham for hans interesse for japansk tresnitt. Det er Van Gogh dette, sier han. Jeg er sta og påstår at det er Hiroshige. Uenigheten ble løst da det under plakattrykket sto: Vincent van Gogh etter Ando Hiroshige. Da Van Gogh så dette bilde, som han beundret meget sa han: ”Det er så enkelt som åndedrettet”
Kunne ha lyst til å skrive litt mer om min egen vei gjennom kunsthistorien.

Monets abstrakte bilde.

Han ble kalt impresjonist på grunn av et bilde han malte. Om begrepet er dekkende og vellykket for hans kunst kan sikkert diskuteres. Jeg har et tobindsverk om impresjonistene. Det forbauser meg at så mange klassiske ekspresjonister er oppført i dette verket som impersjonister. Både vår egen Edvard Munch og holenderen Vincent van Gogh er tatt med på navnelisten.
Når jeg reflekterer over disse to begrepene er det ut fra den enkelte kunstners personlighetstype, og spesielt hans psykologiske hodningsprofil. Jeg har det fra Carl G. Jungs typelære, som hevder at det eksisterer to forskjellige psykologiske holdninger som in fact er hverandres diamentrale motsetning, eller motpol. De er introversjon og ekstroversjon. Man kan si at forskjellen ligger i deres holdning til den ytre, sansbare virkelighet. Den innadvendte har et subjektivt forhold til ytre objekter, og den utadvendte har et objektivt forhold til dem.
I Claude Monets biografier legges det stor vekt på øyesykdommen han fikk. Hans fargesyn ble sterkt forstyrret, og det fantes farger han rett og slett ikke så. Han hadde imidlertid sitt fargeminne i behold, så hvis fargene ble lagt på paletten etter et visst system, kunne han bruke dem ut fra fargeminnet. Slik jeg har fulgt denne store kunstnerens utvikling, mener jeg å se at han mot slutten malte bilder med de farger han tli enhver tid hadde et personlig forhold til. Etter mitt skjønn er det derfor hans malerier blir mer og mer abstrakte.