KAN VÅREN HJELPE?

Jeg har forsøkt å komme i gang igjen, men det ble bare med det ene bilde, en 50 års gave til min venn Lasse. Det har stoppet helt opp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt. Behovet for å se kunst og lese om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for det trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male ville vare livet ut.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slags forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj, bortsett fra at snøen har rast fra taket.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg under et besøk i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersens bilder. Monotone i motivvalg, men med fantasirikdom i farge- og formvalg. Vil du se hennes kunst kan du klikke deg inn på: http//www.ateierrita.no/

KAN VÅREN HJELPE?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og lese om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Vil du se hennes kunst kan du klikke deg inn på hennes hjemmeside: http//www.atelierrita.no

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male. Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider? Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj. Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Her ar ett av hennes mage bilder med hus som motiv. Spennende: Hva?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen.

Her ar ett av hennes mage bilder med hus som motiv. Spennende: Hva?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen.