Mimmi Falsen ( 1861 - 1957) og Sjelesorginstituttet

Den aller første gang jeg så Mimmi Falsens malerier var under besøk på Solborg, dr. Einar Lundbys Hvilehjem på Jevnaker 1959-63. Jeg var metodistprest i bygda og besøkte av og til Solborg, enten fordi en bekjent var pasient der, eller for å snakke med dr. Lundby og min store idé, et tilfluktssted for mennesker med eksistensielle problemer. Han var oppmuntrende, kom med råd og delte min ideer.

Det var Gina Johansen – hun tilhørte Meodistkirken på Jevnaker - som bygde Solborg, og drev det som pensjonat helt til tyskerne okkuperte stedet. Bortsett fra den fantastiske beliggenheten som ga panoramautsikt over Jevnaker og Hadelandsbygdene på begge sider av Randsfjorden, var det en helt spesiell atmosfære i hvilehjemmet. Interiøret var enkelt men kvalitetsbevisst. På veggene hang en hel billedsamling av en kunstner jeg ikke kjente, maleren Mimmi Falsen. Jeg fikk vandre rundt i salongene som jeg ønsket. Jeg ble også invitert til Lundbys private avdeling hvor han hadde sin kontorpult og sin deilige, høyryggede stol i utskåret tre og trukket med gyllenlær. Her hang også bilder av Mimmi Falsen, kan jeg huske.

Jeg vet ikke om jeg kom helt inn under huden på denne kunstnerens billedutrykk. Hun malte både portretter, blomsteroppsatser og landskapsinteriører. Her var ingen rene, klare farger. Alle var dempet, duse og gjenkjennelige fra bilde til bilde. Bildene var malt av en sterk, selvstendig og selvbevisst kunstner, det var åpenbart.

Da vi åpnet Institutt for sjelesorg, Dr. Einar Lundbys stiftelse hadde Lundby på forhånd bestemt at hele hans Mimmi Falsen samling av malerier, som hang på Solborg, skulle overflyttes til Sjelesorginstituttet. Det tok sin tid før bildene kom på plass. Kjøperne av Solhaugen mente visst at bildene tilhørte Solborg. Dr. Lundby kunne da forklare at de tilhørte ham personlig, og at han kunne gjør med dem som han ville. Og han ville at de skulle kle veggene på Sjelesorginstituttet. Og slik ble det.

Jeg husker ikke nå hvor mange det var til sammen, men det var en ganske stor samling. For vi, som ofte hadde vårt arbeid og våre samlinger på Instituttet, fikk en nært, og etter hvert kjært forhold til disse maleriene. Det var flere bilder med personfigurer, men også portretter. Vi diskuterte heftig om Einar Lundby hadde stått modell til Kristusportrettet. Alt kunne minne om ham, bare ikke glorien. Flere ugifte kvinner ”forgudet” denne ugifte mannen. Og han hygget seg i deres nærvær.

Selv om Institutt for Sjelesorg var et splitter nytt bygg, som stadig ble utvidet, var stilen behersket holt i en ”gammel” og rustikk stil. Fargen på vegger og tak og teppene på gulvene var satt sammen på en måte som synes å være tilpasset kunsten.

En god venn av Instituttet var Per Ole Buxrud. Han har bidratt med personlig og økonomisk støtte. En dag han og hans kone besøkte oss på Lillestrøm foreslo han at vi sammen skulle gi et maleri til Instituttet. Jeg malte da ”Kjempene ved Verdens ende”. Det konkrete motivet var bjørkelunden som står der ute og som opp gjennom alle mine 13 år på ”Modum” var et kjært mål for mange herlige skogturer. Lunden ble etter hvert et sterkt symbol for meg. Jeg så på disse majestetiske bjørketrærne som symboler på kjempene som bygde Modum Bads Nervesanatorium. Etter hvert som de døde, døde trærne også, ett etter ett. Jeg forsøkte å fange inn denne  mystiske følelsen i mitt bilde, som er malt i gyllne, klare,  og lysere farger enn Falsens. Det passet slett ikke sammen med hennes kunst, men jeg er svært glad for at det fikk en fin plass i foajeen til  Instituttet. Det er malt som et håpets bilde, og som en appell til å tre inn blant ”kjempene” inn i blant kjempene ved verdens ende.

Min venn Pierre Wermaëre er død,96 år gammel.

Da jeg kom inn i atelieret i dag lå noen mails og ventet på meg.

Den ene var fra Gallerie Moderne Silkeborg. Den innholt en invitasjon til fernissering av Pierre Wermaër Mindeustilling, lørdag 8. Mai i Silkeborg.

Pierre Wermaëre ble født i 1913 og døde i sitte hjem i Versailles, Frankrike den 8. Januar i år, 96 år gammel. Jeg ble lei meg. Men selv en god kunstner har ikke evig liv. Ikke engang i bildene sine.

At denne konservative kunstneren fra en katolsk og militaristisk familie skulle bli en berømt abstrakt og moderne maler skulle man ikke trodd. Han hadde sin utdanning og sin kunstneriske virksomhet før den 2. Verdenskrigen brøt ut. Men under krigen livebeget han seg selv og sin lille familie med å veve.

PierreWemaere (1913 - 2009)

Det var hans danske venn, Asker Jorn, kjent som et sentralt medlem av COBRA gruppen, som tok kontakt med ham i 1946, og som gjennom å samarbeide med ham om veveprosjekter, fikk inspirert ham til å male igjen. Det startet med et samarbeide om å veve en større vevnad. Her smelter disse kunstnernes særpreg sammen til et fantastisk kunstverk . Jorn introduserte ham for Danmark, og senere for den store, moderne kunstgalleriet i Silkeborg, som en gang i året har viste Wermaërs fargesterke bilder. 
For meg personlig har Wermaërs kunst vært til stor inspirasjon. Hans syn på seg selv og sin kunstneriske virksomhet har tiltalt meg. Han malte, fordi han elsket å male. Og skulle han ha en målsetting med det han gjorde var det for å ære Gud og glede mennesker. Han var et troende menneske som gikk til messe og levde som en stillfarende kristen. Slik var han som kunstner også. Han likte ikke å omtale sine bilder, promovere dem eller stille dem ut. De fotografiene jeg har sett av ham står han fram som en vennlig, smilende og sympatisk eldre herre med store briller og en lun og hjemmekoselig ulljakke.

Jeg har selvsagt ikke forsøkt å etterape ham. Men jeg innrømmer med stolthet at han har vært en rik inspirasjonskilde.

Det har underlig nok Asgeir Jorn vært også. Jeg vil aldri glemme den dagen min kone overasket meg ved å invitere meg til Høvikodden. Hun spurte meg først om jeg visste hvem denne Asger Jorn var. Da jeg svarte at jeg kjente godt til hans arbeider, foreslo hun at vi reiste der ut for å se utstillingen. Jeg var som i ekstase og kunne ikke få nok av alle disse fantastiske bildene. 

Hennes holdning var betydelig kjøligere, men hun fant en stol og ventet tålmodig til jeg hadde gjort meg ferdig. Lykkelig, og kanskje litt oppstemt, inviterte jeg henne på middag. Den likte hun mye bedre. Men dagen ble på alle måter meget vellykket for oss begge. Og da vi kom hjem malte jeg en mengde små akvareller i Jorn inspirert stil.

Men nå er det ikke mye liv ved staffeliene. Malerkroken i atelieret virker livløs og taus. Men jeg føler et stikk i samvittigheten hver gang jeg kaster et blikk mot de tomme og halvferdige lerretene.

Jeg postet i går ett av mine eldre arbeide til Strandby Metodistkirke som et bidrag til Flygelfondet, men sendte i forveien en mail og fortalte litt om bilde og meg selv. Straks fikk jeg et svar som traff meg midt i hjerte . Lars fortalte om en av våre største kunstnere som fikk penslene bundet til hånden da gikten forhindret han å holde i kostene ved egen kraft. (Og han var mye eldre enn deg! Sa han). Så, hvis det er sant det min far sa: ”Det er maler du er, gutten min!” så bør jeg vel trosse mine plager og hisse min vilje opp til å bruke tid med malekostene. Kanskje vil det likevel skje noe snart?