Min venn Pierre Wermaëre er død,96 år gammel.

Da jeg kom inn i atelieret i dag lå noen mails og ventet på meg.

Den ene var fra Gallerie Moderne Silkeborg. Den innholt en invitasjon til fernissering av Pierre Wermaër Mindeustilling, lørdag 8. Mai i Silkeborg.

Pierre Wermaëre ble født i 1913 og døde i sitte hjem i Versailles, Frankrike den 8. Januar i år, 96 år gammel. Jeg ble lei meg. Men selv en god kunstner har ikke evig liv. Ikke engang i bildene sine.

At denne konservative kunstneren fra en katolsk og militaristisk familie skulle bli en berømt abstrakt og moderne maler skulle man ikke trodd. Han hadde sin utdanning og sin kunstneriske virksomhet før den 2. Verdenskrigen brøt ut. Men under krigen livebeget han seg selv og sin lille familie med å veve.

PierreWemaere (1913 - 2009)

Det var hans danske venn, Asker Jorn, kjent som et sentralt medlem av COBRA gruppen, som tok kontakt med ham i 1946, og som gjennom å samarbeide med ham om veveprosjekter, fikk inspirert ham til å male igjen. Det startet med et samarbeide om å veve en større vevnad. Her smelter disse kunstnernes særpreg sammen til et fantastisk kunstverk . Jorn introduserte ham for Danmark, og senere for den store, moderne kunstgalleriet i Silkeborg, som en gang i året har viste Wermaërs fargesterke bilder. 
For meg personlig har Wermaërs kunst vært til stor inspirasjon. Hans syn på seg selv og sin kunstneriske virksomhet har tiltalt meg. Han malte, fordi han elsket å male. Og skulle han ha en målsetting med det han gjorde var det for å ære Gud og glede mennesker. Han var et troende menneske som gikk til messe og levde som en stillfarende kristen. Slik var han som kunstner også. Han likte ikke å omtale sine bilder, promovere dem eller stille dem ut. De fotografiene jeg har sett av ham står han fram som en vennlig, smilende og sympatisk eldre herre med store briller og en lun og hjemmekoselig ulljakke.

Jeg har selvsagt ikke forsøkt å etterape ham. Men jeg innrømmer med stolthet at han har vært en rik inspirasjonskilde.

Det har underlig nok Asgeir Jorn vært også. Jeg vil aldri glemme den dagen min kone overasket meg ved å invitere meg til Høvikodden. Hun spurte meg først om jeg visste hvem denne Asger Jorn var. Da jeg svarte at jeg kjente godt til hans arbeider, foreslo hun at vi reiste der ut for å se utstillingen. Jeg var som i ekstase og kunne ikke få nok av alle disse fantastiske bildene. 

Hennes holdning var betydelig kjøligere, men hun fant en stol og ventet tålmodig til jeg hadde gjort meg ferdig. Lykkelig, og kanskje litt oppstemt, inviterte jeg henne på middag. Den likte hun mye bedre. Men dagen ble på alle måter meget vellykket for oss begge. Og da vi kom hjem malte jeg en mengde små akvareller i Jorn inspirert stil.

Men nå er det ikke mye liv ved staffeliene. Malerkroken i atelieret virker livløs og taus. Men jeg føler et stikk i samvittigheten hver gang jeg kaster et blikk mot de tomme og halvferdige lerretene.

Jeg postet i går ett av mine eldre arbeide til Strandby Metodistkirke som et bidrag til Flygelfondet, men sendte i forveien en mail og fortalte litt om bilde og meg selv. Straks fikk jeg et svar som traff meg midt i hjerte . Lars fortalte om en av våre største kunstnere som fikk penslene bundet til hånden da gikten forhindret han å holde i kostene ved egen kraft. (Og han var mye eldre enn deg! Sa han). Så, hvis det er sant det min far sa: ”Det er maler du er, gutten min!” så bør jeg vel trosse mine plager og hisse min vilje opp til å bruke tid med malekostene. Kanskje vil det likevel skje noe snart?