Det var Gina Johansen – hun tilhørte Meodistkirken på Jevnaker - som bygde Solborg, og drev det som pensjonat helt til tyskerne okkuperte stedet. Bortsett fra den fantastiske beliggenheten som ga panoramautsikt over Jevnaker og Hadelandsbygdene på begge sider av Randsfjorden, var det en helt spesiell atmosfære i hvilehjemmet. Interiøret var enkelt men kvalitetsbevisst. På veggene hang en hel billedsamling av en kunstner jeg ikke kjente, maleren Mimmi Falsen. Jeg fikk vandre rundt i salongene som jeg ønsket. Jeg ble også invitert til Lundbys private avdeling hvor han hadde sin kontorpult og sin deilige, høyryggede stol i utskåret tre og trukket med gyllenlær. Her hang også bilder av Mimmi Falsen, kan jeg huske.
Jeg vet ikke om jeg kom helt inn under huden på denne kunstnerens billedutrykk. Hun malte både portretter, blomsteroppsatser og landskapsinteriører. Her var ingen rene, klare farger. Alle var dempet, duse og gjenkjennelige fra bilde til bilde. Bildene var malt av en sterk, selvstendig og selvbevisst kunstner, det var åpenbart.
Da vi åpnet Institutt for sjelesorg, Dr. Einar Lundbys stiftelse hadde Lundby på forhånd bestemt at hele hans Mimmi Falsen samling av malerier, som hang på Solborg, skulle overflyttes til Sjelesorginstituttet. Det tok sin tid før bildene kom på plass. Kjøperne av Solhaugen mente visst at bildene tilhørte Solborg. Dr. Lundby kunne da forklare at de tilhørte ham personlig, og at han kunne gjør med dem som han ville. Og han ville at de skulle kle veggene på Sjelesorginstituttet. Og slik ble det.
Jeg husker ikke nå hvor mange det var til sammen, men det var en ganske stor samling. For vi, som ofte hadde vårt arbeid og våre samlinger på Instituttet, fikk en nært, og etter hvert kjært forhold til disse maleriene. Det var flere bilder med personfigurer, men også portretter. Vi diskuterte heftig om Einar Lundby hadde stått modell til Kristusportrettet. Alt kunne minne om ham, bare ikke glorien. Flere ugifte kvinner ”forgudet” denne ugifte mannen. Og han hygget seg i deres nærvær.
Selv om Institutt for Sjelesorg var et splitter nytt bygg, som stadig ble utvidet, var stilen behersket holt i en ”gammel” og rustikk stil. Fargen på vegger og tak og teppene på gulvene var satt sammen på en måte som synes å være tilpasset kunsten.
En god venn av Instituttet var Per Ole Buxrud. Han har bidratt med personlig og økonomisk støtte. En dag han og hans kone besøkte oss på Lillestrøm foreslo han at vi sammen skulle gi et maleri til Instituttet. Jeg malte da ”Kjempene ved Verdens ende”. Det konkrete motivet var bjørkelunden som står der ute og som opp gjennom alle mine 13 år på ”Modum” var et kjært mål for mange herlige skogturer. Lunden ble etter hvert et sterkt symbol for meg. Jeg så på disse majestetiske bjørketrærne som symboler på kjempene som bygde Modum Bads Nervesanatorium. Etter hvert som de døde, døde trærne også, ett etter ett. Jeg forsøkte å fange inn denne mystiske følelsen i mitt bilde, som er malt i gyllne, klare, og lysere farger enn Falsens. Det passet slett ikke sammen med hennes kunst, men jeg er svært glad for at det fikk en fin plass i foajeen til Instituttet. Det er malt som et håpets bilde, og som en appell til å tre inn blant ”kjempene” inn i blant kjempene ved verdens ende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar