I min iver etter å få inspirasjon til å male igjen bestemte jeg for å se Oalv Strømmes bilder i Stenersenmuseet. Kona mi kjørte meg til stasjonen, og jeg gikk på mine egne ustøe ben, støttet av min spaserstokk helt fram til museet. Der ble jeg opplyst om at det kun var avdelingen med Strømmes bilder som var åpen.
Jeg gikk med et åpent sinn, trodde jeg, rundt i rommene og så på bildene. Til slutte ble jeg så trett i bena at jeg satte meg ned på galleriets eneste stol. Der opplevde jeg at jeg var ganske mentalt trett av å betrakte malerens kunst. Jeg orket ikke gå en runde til.
Jeg skrev en sms til min fetter mens jeg nøt en kopp kaffe på en kaffe i nærheten. Jeg nevnte at jeg var ute etter en inspirasjon men ble sørgelig skuffet. Straks etterpå tikket det inn en mail hvor min fetter slo fast: ”Du har hatt for store forventninger!” Jeg ga ham faktisk rett i det. Jeg vil på ingen måte nedvurdere Olav Strømmes kunst. Jeg har ingen problemer med å se hans storhet. Det var hans budskap som gjorde meg trist. Kanskje var det nettopp det han ønsket? Og da hadde han jo lykkes.
På kvelden samme dag ringte jeg til min sønn på Lillehammer. Jeg ville helst imponere ham med mine lange spaserturer, men nevnte også min skuffelse over utstillingen. Han sier ”Hva vet du om hvilket utbytte du har fått. Rent ubevisst kan du ha fått inntrykk du kan dra nytte av senere. Man vet lite om hva man kan ha nytte av!”
Jeg hadde vel forventet at et møte med Olav Strømmes bilder ville gitt meg omtrent samme opplevelse som møte med Asger Jorns og Pierre Wermare’s fargeglitrende kunst, i sin tid, har gitt meg. Strømme talte til tristheten i meg, men viste meg ikke veien ut av den. Den vonde tanken jeg har slitt med et år om at jeg kanskje ikke kommer til å male mer, fikk en sår bekreftelse under dette galleribesøket.
Tenk om det fantes en ”Asger Jorn” som kunne komme på besøk en dag og sprøyte nytt håp i meg? Inntil da her jeg ikke nye bilder å legge ut på min blogg.
