I går tegnet jeg oppriset til et maleri fra min fars barndomshjem, Kvebekk. Alle bygninger er fjernet for lenge siden. Her er bare en diger gressvoll som kantes av kjerr og lauvtrær. Stedet kalles av kjentfolk for Kvebekklandet. Det ligger på Øya, helt ute ved Glomma, like syd for innløpet til Merkja. En helt ny bebyggelse ser ut til å ville strekke seg helt ned til den gamle plassen. Folk har trolig latt seg fascinere av den særpregede naturen.
I dag har jeg malt opprisset til et maleri. Jeg har lenge planlagt å bevege meg over fra olje til akryl, og nå våger jeg spranget. Det får briste eller bære. Forrige gang jeg brøt meg ut av passivitetet oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg sleit med en maskert tristhet. Jeg har ikke oppdaget noe i nærheten av dette nå. Heller tvert om. Det er som om selve solen har trengt seg inn på lerretet mitt. Jeg ser imidlertid heller ikke tendenser til nye uttrykk, men det aner meg at her finnes dynamiske krefter jeg kan jobbe videre med.
Jeg har foreløpig ingen ferdige bilder å vise , men nå er i alle fall den passive perioden avsluttet, og bare det er oppmuntrende, i alle all for meg.
