Tre stadier

Jeg er gjest på siden og viser stolt frem dette bildet, Tre Stadier, som jeg fikk til min 50års dag av David. Jeg synes det uttrykker noe jeg tar til meg hver gang jeg ser det og gleder meg over - håp, liv, vekst, videre ..., ikke begrensning, men fremtid ...

I mange år har jeg hatt gleden av rike samtaler med David og han har fulgt meg dit jeg er nå, på trappene til stadie 3...

Hilsen Lasse Flikkeid

Tre stedier

SÅ ER VI I GANG IGJEN

I går tegnet jeg oppriset til et maleri fra min fars barndomshjem, Kvebekk. Alle bygninger er fjernet for lenge siden. Her er bare en diger gressvoll som kantes av kjerr og lauvtrær. Stedet kalles av kjentfolk for Kvebekklandet. Det ligger på Øya, helt ute ved Glomma, like syd for innløpet til Merkja. En helt ny bebyggelse ser ut til å ville strekke seg helt ned til den gamle plassen. Folk har trolig latt seg fascinere av den særpregede naturen.
I dag har jeg malt opprisset til et maleri. Jeg har lenge planlagt å bevege meg over fra olje til akryl, og nå våger jeg spranget. Det får briste eller bære. Forrige gang jeg brøt meg ut av passivitetet oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg sleit med en maskert tristhet. Jeg har ikke oppdaget noe i nærheten av dette nå. Heller tvert om. Det er som om selve solen har trengt seg inn på lerretet mitt. Jeg ser imidlertid heller ikke tendenser til nye uttrykk, men det aner meg at her finnes dynamiske krefter jeg kan jobbe videre med.
Jeg har foreløpig ingen ferdige bilder å vise , men nå er i alle fall den passive perioden avsluttet, og bare det er oppmuntrende, i alle all for meg.

KUNSTBLOGGEN ER IKKE GLEMT!

Grunnen til at denne bloggen ikke er oppdatert skyldes verken forglemmelse eller mangel på interesse. Årsaken er at etter avsluttet separatutstilling i Aur prestegård har jeg ikke fått den roen og lysten til å male tilbake, riktig ennå. Jeg har forstått at jeg ikke er alene om å føle det slik. Derfor er det mange kunstnere som ikke liker å stille ut sine bilder, for de vet at det oppstår et vakuum etterpå.
Så fort det skjer noe vil bloggen helt sikkert fortelle om det. Vær bare litt tålmodig med meg. Gud har ikke tørket ut inn mine kreaive kilder riktig ennå.

MIN VEI GJENNOM KUNSTHISTORIEN

Det siste jeg skrev om ”Min vei gjennom kunsthistorien” var om møte med Vincent van Gogh. Min interesse for ham kan selvsagt skyldes hans religiøse engasjement og hans trang til å identifisere seg med ”de små”, med proletariatet. Jeg har alltid vært en religiøs person og jeg har aldri klart å riste av meg min proletarbakgrunn. Begge deler har satt dype spor i meg. Verken van Gogh eller jeg kan regnes som akademikere i ordets tradisjonelle betydning, dvs. personer som er immatrikulert ved et universitet. Og når det gjelder malekunsten kan vi ikke vise til en systematisk billekunstutdanning. Men jeg vil påstå at vi har hatt en intellektuell tilnærming til virkeligheten. Jeg opplever han, som meg selv, som et åndsmenneske. Selvsagt er det dimensjons-forskjell, ja nesten en helligbrøde å sammenligne seg med en person av slike dimensjoner som van Gogh.

Ved å lese biografier om van Gogh støtte jeg på nye navn som fascinerte meg. I 1886 flyttet van Gogh sammen med sin bror Theo til Paris. Her møtte han malerne Edgar Degas, Camille Pissarro, Bernard, Henri Toulouse-Lautrec og Paul Gauguin. Alle disse har, hver på sin måte inspirert meg og utfordret meg. Det var da jeg leste om van Gogh at jeg støtte på begrepet impresjonisme. Van Gogh ble betatt av impresjonismens bruk av lys og farger. Her lærte han om pointillisme. Det er en måte å male på hvor kunstneren påfører lerretet små fargeprikker, tett i tett. På avstand blander øyet fargene. Van Gogh utviklet sin egen pointillistiske stil . Van Gogh regnes ikke egentlig som impresjonist, snarere som postimpresjonist. Mange vil nok helst plassere ham blant ekspresjonistene fordi hans kunst hadde et enormt sjelelig engasjement, selv den med sine klare figurative naturelementer.

Men hvorfor plassere ham i en spesiell bås? Vincent van Gogh var Vincent van Gogh, helt enestående. Ingen før ham, eller etter ham, har malt som ham.
Alle malerne van Gogh møtte i Paris, har gjort inntrykk på meg, kanskje mest Gauguin, men jeg dvelte ikke alt for lenge ved ham av den enkle grunn at hans motivverden lå så langt fra min. Han bosatte seg Mataiea Village på Tahiti, og senere til Marquesas hvor han levde til han døde i 1903.

Til venstre et selvportrett han malte i slutten av 1890-årene.

MITT MØTE MED DE STORE

/Users/davidkvebk/Desktop/100_views_edo_052.jpg


Dette er "Bølgen", tresnitt av Katsushika Hukusai. Aldeles fantastisk, spør du meg.



Ando Hiroshiges tresnitt. Van Gogh malte en replikk i olje og sa: "Det er så enkelt som åndedrettet"
Mitt aller første kunstnerideal var Edvard Munch. I ungdomsårene var jeg vilt fascinert av hans bilder. Hans teknikk virket enkel, hans fargevalg var klare og rene, og motivene var almenmenneskelige. Jo, jeg likte ham, for jeg trodde faktisk at jeg etter hvert kunne male som ham. Mine aller første, og meget primitive bilder med oljefarger, var inspirert av kunstneren med det pene ansiktet. Jeg kopierte aldri hans arbeider, forsøkte bare å male som ham. Men utstyret var skrøpelig, og jeg manglet elementære kunnskaper om malerkunsten generelt.
Etter Munch søkte jeg utenlands etter kunstnere jeg kunne identifisere meg med. Den første som dukket opp var Vincent van Gogh, han var lokalpredikant i Metodistkirken, han som jeg. Og så var han en av gulvfolkets menn. Det var hans kjappe måte å fange inn objektene på, og hans kraftige uttrykk som trollbandt meg, men jeg kom aldri til å la hans kunst styre meg, verken gjennom følelsene eller tankene mine. Fra Gogn var veien svært kort over til Henri de Toulouse-Lautrec. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor for hans livsstil og livssyn lå milevis fra mitt. Jeg tror det var filmen om ham som tok tak i meg og åpnet øynene
Så, ved en tilfeldighet, kom jeg over den japanske tresnittmesteren Ando Hiroshige (1797 – 1858). Jeg hadde malt en akvarell, bygd opp av geometriske figurer, som et nygift par ønsket seg, og som de fikk fordi de klarte å sette ord på følelsen jeg hadde forsøkt å uttrykke. Som takk fikk jeg en bok om Hiroshiges kunst, som var en skildring av Japan fra en togreise han hadde gjort. Makan til denne mesteren hadde jeg ikke møtt. Og sier jeg til Ingar, en kunstnervenn, at han er den største, får jeg vite at det ikke er sant, for den største het Katsushinka Hukusai (1760-1849). Og hva vet jeg om hva som er objektivt størst eller minst. Jeg var oveveldet av Hiroshiges tresnitt. Ingar av Hukusais. Og disse to fikk stor inflytelse over europeiske kunstnere i slutten av attenhundretallet. Deres tresnitt ble – av grunner jeg ikke forstår – brukt til å pakke inn kostbart porselen og skipet til Europa. Van Gogh malte et bilde direkte etter Hiroshiges bilde- Se illustrasjonen: Bildet hang på veggen til forlagssjefen min, og jeg berømmet ham for hans interesse for japansk tresnitt. Det er Van Gogh dette, sier han. Jeg er sta og påstår at det er Hiroshige. Uenigheten ble løst da det under plakattrykket sto: Vincent van Gogh etter Ando Hiroshige. Da Van Gogh så dette bilde, som han beundret meget sa han: ”Det er så enkelt som åndedrettet”
Kunne ha lyst til å skrive litt mer om min egen vei gjennom kunsthistorien.