KAN VÅREN HJELPE?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og lese om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Vil du se hennes kunst kan du klikke deg inn på hennes hjemmeside: http//www.atelierrita.no

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male. Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider? Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj. Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Her ar ett av hennes mage bilder med hus som motiv. Spennende: Hva?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen.

Her ar ett av hennes mage bilder med hus som motiv. Spennende: Hva?

Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.

Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?

Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.

Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen.

Tre stadier

Jeg er gjest på siden og viser stolt frem dette bildet, Tre Stadier, som jeg fikk til min 50års dag av David. Jeg synes det uttrykker noe jeg tar til meg hver gang jeg ser det og gleder meg over - håp, liv, vekst, videre ..., ikke begrensning, men fremtid ...

I mange år har jeg hatt gleden av rike samtaler med David og han har fulgt meg dit jeg er nå, på trappene til stadie 3...

Hilsen Lasse Flikkeid

Tre stedier

SÅ ER VI I GANG IGJEN

I går tegnet jeg oppriset til et maleri fra min fars barndomshjem, Kvebekk. Alle bygninger er fjernet for lenge siden. Her er bare en diger gressvoll som kantes av kjerr og lauvtrær. Stedet kalles av kjentfolk for Kvebekklandet. Det ligger på Øya, helt ute ved Glomma, like syd for innløpet til Merkja. En helt ny bebyggelse ser ut til å ville strekke seg helt ned til den gamle plassen. Folk har trolig latt seg fascinere av den særpregede naturen.
I dag har jeg malt opprisset til et maleri. Jeg har lenge planlagt å bevege meg over fra olje til akryl, og nå våger jeg spranget. Det får briste eller bære. Forrige gang jeg brøt meg ut av passivitetet oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg sleit med en maskert tristhet. Jeg har ikke oppdaget noe i nærheten av dette nå. Heller tvert om. Det er som om selve solen har trengt seg inn på lerretet mitt. Jeg ser imidlertid heller ikke tendenser til nye uttrykk, men det aner meg at her finnes dynamiske krefter jeg kan jobbe videre med.
Jeg har foreløpig ingen ferdige bilder å vise , men nå er i alle fall den passive perioden avsluttet, og bare det er oppmuntrende, i alle all for meg.